Veier ut og veier inn

Han har aldri vært forelska, så jeg tør ikke fortelle ham at jeg er det. Veksler mellom inderlighet og distanse. Leter etter veier ut og veier inn. Kjenner det i stoltheten: det er jeg som skal gå først. Blir likevel.

En morgen glemmer jeg å sette på korken på appelsinjusen, han rister den og jusen spruter utover stua, jeg sier: det var ikke med vilje, men han blir ikke sint, han ler, det blir ikke en krangel, vi vitser om det, det ender ikke med at jeg gråter, jeg mimer ansiktsuttrykket han hadde og han smiler, det ender ikke med at han mener at jeg gråter for å få sympati, jeg prøver å vende meg av med alt jeg aldri burde vendt meg til.

30.10.17, klokka 23:14 har jeg notert: Han får meg til å føle meg så pen

Noen ganger glemmer jeg å være redd, du veit når det føles så godt og du ikke går lei, du bare går rundt i Oslo og kliner og glemmer alle de andre du tenkte på i mai og juni og juli og august og september og oktober og hvor du har klint med dem og hvor de bodde eller hvor du bodde med en fyr du trodde var it, det skulle bli dere og så videre, men så ble det ikke det og nå går du rundt og kliner med noen andre, kanskje for noen uker, kanskje for ganske mye lengre, samma det, ikke tenk på det, når du bare kan gå rundt i Oslo og kline og glemme at du er redd.

Reklamer

Bekjennelser


Jeg lar meg distrahere. Hele tiden. Den yngste jeg har ligget med oppfører seg mest modent etterpå, den eldste minst. Jeg gjør ting jeg ikke trodde jeg ville gjøre: kjøper nytt undertøy og begynner å se på meg selv i speilet oftere. Stadig tar jeg meg selv i å tenke: hvem er jeg? Å si: hvem er jeg? Innerst inne veit jeg at det bare er posering, jeg veit hvem jeg er bedre enn noen sinne. Selv om jeg har begynt å ta vare på plantene mine igjen, kjøpt nye til og med, så dør en av de jeg har hatt aller lengst, en aloe vera-aktig kaktus. Den blir brun og faller sammen etter at jeg gir den en større potte, den er en utakknemlig plante. Jeg gråter ikke så ofte lenger, det kan gå uker mellom hver gang. Før sa jeg meg lett fornøyd med noe helt ok på jobb, nå har jeg begynt å hige etter anerkjennelse, blitt ambisiøs, kanskje. Jeg tenker ikke på hvor mange øl jeg drikker i uka. På bursdagen hans møter jeg på ham og alt rakner, eller det rakner fordi jeg vender meg om og vil ha bekreftelse fra en annen, en som ikke veit hvor mye jeg trenger det akkurat da. Uansett hvor lenge og hardt jeg prøver blir jeg aldri kvitt det helt, jeg higer etter andres oppmerksomhet. Kanskje vil jeg bare at noen skal ville ha meg mer enn de vil ha noen andre. Jeg har ikke åpnet skritteller-appen min på en uke, kanskje to. Hvem bryr seg, egentlig? Hvem har tid til å gå? Noen netter sover jeg med en som holder rundt meg som om det betydde noe.

9/10/17

Strekkmerkene graver dype søkk i huden. De er nye, annerledes, tydelige, de ligner bresprekker, røde kutt. Jeg tenker: ingen kan noen sinne få se denne kroppen igjen. Likevel lar jeg stadig nye mennesker se den, ingen sier noe om det, unntatt én. Jeg angrer på at jeg ikke sa det til ham: vi kan aldri sees igjen, for du pekte på strekkmerkene mine og spurte: hva er det der?

25/09/17

Jeg møter andre, jeg ligger med andre, det er lett, det er like lett som å ligge med ham, for hver dag jeg ikke ser ham blir det enklere, slipper jeg taket, litt etter litt, jeg skal snart møte ham igjen, hente en støvsuger og henge litt, jeg veit ikke om jeg gruer meg eller gleder meg, om jeg har glidd for langt unna, jeg kan ikke kjempe for det hvis han ikke gjør det, jeg kan ikke vente på ham lenger.

En morgen finner jeg et par svarte sokker og en bokser under senga, tror jeg veit hvem det tilhører, lurer på om det er sånt man bør returnere, sender man melding og sier hei! takk for sist, jeg har undertøyet ditt eller nevner man det når man sees, takk for sist, du glemte noe hos meg, smiler man når man sier det?

For noen uker siden lå jeg med en fyr som ville at jeg skulle spytte ham i trynet og jeg tenkte hvorfor ikke, hvis det er din greie liksom, men hver gang jeg samla spyttet i munnhulen og spyttet så hardt jeg kunne tenkte jeg at jeg savnet deg, sånn er det ikke lenger, jeg tenker ikke på deg hele tiden.

I say a prayer with every heartbeat, del to

Først tror jeg at det skal ordne seg, det føles sånn, som om det går framover, som om vi fikser det, men så gjør det ikke det, så går det i stykker, det går i stykker så varsomt og fint som det kan, men det går i stykker, noen dager går det helt fint, noen dager tenker jeg at jeg overlever dette, det ordner seg, det går helt greit, men andre dager gjør det så vondt, så immari immari immari immari vondt at det ikke skal være oss, i hvert fall ikke nå, at det over, at han ikke er kjæresten min mer, som når jeg er på et utested en fredagskveld og en av de sangene jeg har tenkt at er vår sang kommer på, den sangen han sendte meg for nesten to og et halvt år siden, da jeg var all in, da vi ikke var kjærester ennå, da ting var ganske lett, lenge før alt ble så vondt og vanskelig, før jeg gjorde det slutt, før han gjorde det slutt, før det ikke ordna seg likevel, jeg er fortsatt all in, jeg synger fortsatt: I say a prayer with every heartbeat, men det holder ikke.

Mottatt

Mari sender meg et dikt:

18763157_10158767163310416_600209590_n

Mormor sender meg et annet, hun skriver: Kanskje det er en veg tilbake.

To, som elsker hinanden

Nu brister i alle de kløfter,
som fured’ og sprængte mit sind,
alverdens fagreste blomster
for sommerens sagte vind.

 

Thi to, som elsker hinanden,
kan volde hinanden mer’ ondt
end alle de argeste fjender,
som hævner sig jorden rundt.

 

Og to, som elsker hinanden,
kan læge de ondeste sår
blot ved at se på hinanden
og glatte hinandens hår.

Ved kjøkkenbordet på hytta til Clara, en halvtimes båttur fra sentrum, litt lettere å puste, på bordet ligger manuset med redaktørens rosa post it-lapper, notatboka med lista som heter MÅ GJØRES, jeg skriver, jeg skriver og jeg tenker på ham, jeg skal skrive, men radioen spiller Fast Car og når radioen gjør det kan man ikke annet enn å tenke på den man elsker.