I say a prayer with every heartbeat; igjen, fortsatt

bb

(Black Venus on Blue Background, Pierre Boncampain / foto)

Er det ham eller meg eller kjærligheten i seg selv, jeg aner ikke, men noe er det som får meg til å kjenne meg som da jeg var liten, 4-5 år, jeg og pappa gikk hjem fra barnehagen sammen, han trilla sykkelen, vi skulle kanskje innom rema, en bærepose på hver side av styret, på vei hjem var det et lavt gjerde, et smalt gjerde av jern, jeg balanserte på det hver eneste dag, selv når vi hadde dårlig tid, når pappa sa: kom igjen, da løp jeg på gjerdet, prøvde å holde balansen, rett før du faller, sånn kroppen din føles da, rett før du faller, det er ikke langt ned, men det gjør ingen forskjell, følelsen er helt lik uansett hvor langt ned det er, rett før du faller, sånn føler jeg meg hele tida.

Selvfølgelig ikke hele tida, det er så lett å skrive hele tida, selvfølgelig ikke hele tida, jeg tenker: faen, hvorfor skriver jeg aldri tekster om hvor mye jeg elsker ham? Hvor forelska jeg er, hvor lett det er, hvor bra han får meg til å føle meg? Hvorfor skriver jeg aldri tekster om at han var den første som fikk meg til å komme, sånn skikkelig, uten mentale sperrer, at jeg har lært så mye nytt av ham, om sex og om kjærlighet, at jeg skjønner hva de snakker om nå, de som snakker så mye om kjærligheten, jeg skjønner konseptet monogami og jeg får ikke panikk av tanken på å aldri være med noen andre enn ham, på at det er oss to, han gjør meg lykkelig, jeg vil alltid vær nær ham, jeg vil aldri dytte ham unna, be ham ta hendene vekk fra kroppen min, jeg vil ha hendene hans på kroppen min, jeg vil ha hånda mi i hånda hans, jeg vil fortelle alle at han er kjæresten min, jeg er så stolt av det, alt er så annerledes, jeg har følelser for ham som jeg aldri har hatt for noen før.

Jeg pleide å være young, wild and free, jeg er fortsatt det, men det er annerledes, det er helt annerledes, jeg prøver å akseptere at jeg skriver i klisjeer, jeg prøver å akseptere alt som ikke er godt, alt som er godt, at det krever arbeid, men ikke for mye arbeid, finne balansen, huske at jeg er flink til dette, det er bare å sette en fot foran den andre, holde armene ut til siden, jeg kommer ikke til å falle, jeg har hånda hans i min.

Teksten og jeg

Jeg
slipper ut
noe i meg
når jeg er med deg
noe i meg
som jeg
ikke kjenner
noe vilt noe sårbart
overlevelsesinstinktet mitt skriker

noen ganger skriver jeg tekster og tekstene sier: du veit hvor dette skal, denne teksten hører bare hjemme et sted, det er en nomade-tekst, du veit jo det, kom igjen, jeg vil jo bare gjøre det jeg er skapt for å gjøre, vil ikke alle det? vil ikke du det?
og jeg sier: du er bare en tekst, det er jeg som har skrevet deg, ikke fortell meg hva jeg skal gjøre, jeg har slutta å skrive nomade-tekster, det ble for nært, for privat, alle veit jo hvem jeg er, eller ikke alle, men folk jeg kjenner kan lese dette, folk jeg kjenner leser dette og jeg tenker at de hemmelighetene jeg vil fortelle dem kan jeg jo si til dem sjæl
og teksten sier: er det ikke du som hele tida maser om at skjønnlitteratur aldri kan være selvbiografisk? at du ikke skriver om deg selv? jeg har i hvertfall noen ganske klare minner av deg som argumenterer hardt for at folk ikke skal omtale andres dikt-jeg som «du», men heller snakket om hva «dikt-jeget vil»
og jeg sier: alt jeg skriver er sant. kødda. men dette er jo det, det veit du jo, alle nomade-tekstene handler om meg, en slags offentlig dagbok, jeg skriver, jeg prøver å skrive, en roman om to jenter og ingen av dem om meg, men nomade-tekstene har alltid vært selvbiografiske, usensurerte, utleverende, alle veit at hun jenta er meg, jeg er dikt-jeget, selv de som ikke veit hva jeg heter veit at det ikke er noen distanse i tekstene mine
og teksten sier: men du veit at jeg har rett. du veit du savner dette.
og jeg sier: kanskje jeg ikke har et så stort eksponeringsbehov lenger. kanskje jeg ikke trenger så mye bekreftelse lenger, så mye anerkjennelse.
og teksten ler.
og teksten sier: kom igjen a.

I say a prayer with every heartbeat

Han spør om jeg tror vi kommer til å bli kjærester snart, jeg sier at jeg tror det, jeg tør ikke skrive om dette noe annet sted, det er litt for lett å finne meg andre steder, men her kan jeg skrive om dette, ikke så mye, bare dette. Bare litt til, jeg har sett ham i løpet av hvert eneste døgn i snart tre uker, jeg holder ham i hånda i dagslys, jeg har brutt alle reglene mine, han sender meg denne sangen, jeg skulle ha «fem år som singel»-fest i sommer, jeg rødmer mer enn jeg pleier, jeg sover for lite, jeg er all in.