I say a prayer with every heartbeat, del to

Først tror jeg at det skal ordne seg, det føles sånn, som om det går framover, som om vi fikser det, men så gjør det ikke det, så går det i stykker, det går i stykker så varsomt og fint som det kan, men det går i stykker, noen dager går det helt fint, noen dager tenker jeg at jeg overlever dette, det ordner seg, det går helt greit, men andre dager gjør det så vondt, så immari immari immari immari vondt at det ikke skal være oss, i hvert fall ikke nå, at det over, at han ikke er kjæresten min mer, som når jeg er på et utested en fredagskveld og en av de sangene jeg har tenkt at er vår sang kommer på, den sangen han sendte meg for nesten to og et halvt år siden, da jeg var all in, da vi ikke var kjærester ennå, da ting var ganske lett, lenge før alt ble så vondt og vanskelig, før jeg gjorde det slutt, før han gjorde det slutt, før det ikke ordna seg likevel, jeg er fortsatt all in, jeg synger fortsatt: I say a prayer with every heartbeat, men det holder ikke.

Mottatt

Mari sender meg et dikt:

18763157_10158767163310416_600209590_n

Mormor sender meg et annet, hun skriver: Kanskje det er en veg tilbake.

To, som elsker hinanden

Nu brister i alle de kløfter,
som fured’ og sprængte mit sind,
alverdens fagreste blomster
for sommerens sagte vind.

 

Thi to, som elsker hinanden,
kan volde hinanden mer’ ondt
end alle de argeste fjender,
som hævner sig jorden rundt.

 

Og to, som elsker hinanden,
kan læge de ondeste sår
blot ved at se på hinanden
og glatte hinandens hår.

Ved kjøkkenbordet på hytta til Clara, en halvtimes båttur fra sentrum, litt lettere å puste, på bordet ligger manuset med redaktørens rosa post it-lapper, notatboka med lista som heter MÅ GJØRES, jeg skriver, jeg skriver og jeg tenker på ham, jeg skal skrive, men radioen spiller Fast Car og når radioen gjør det kan man ikke annet enn å tenke på den man elsker.

Om å gjøre store feil og om å vente

Jeg gjør en stor feil. Jeg gjør den største feilen jeg har gjort, noensinne. Jeg pleier ikke å gjøre så store feil, bare små, jeg pleier å gjøre de riktige livsvalgene, jeg synes livet blir bedre og bedre, sånn all over, men nå har jeg dumma meg ut. Månedene går og han har det ikke bra, vi har det ikke bra, jeg begynner å gi opp, begynner å gjøre andre ting, prioritere andre ting og andre mennesker, jeg ber ham sette av tid til oss, jeg ber ham om å gjøre ting med meg, men han sier nei. Han sier alltid nei, jeg veit at han er syk, men jeg blir sint likevel, såra likevel, lei meg likevel, for han sier alltid nei. Til slutt sprekker det for meg og jeg gjør en stor feil. Jeg veit det med en gang, jeg veit det når jeg tar trikken til bestevenninna mi og hun løper opp Bogstadveien for å møte meg, hun har tatt feil buss og har ingenting mellom bhen og jakka, hun kasta på seg klærne og løp til bussen, feil buss, men fortsatt, fra fyren hun holder på med. Jeg veit det da og jeg veit det hele helga, jeg prøver å ikke gråte, men jeg klarer det ikke, jeg forteller det til de jeg møter og jeg prøver å forklare, forteller for mye om det, prøver mer å forklare det for meg selv enn for dem, prøver å dekke over at jeg veit, jeg veit det så godt, jeg veit at jeg har gjort en stor feil. Det eneste som føles riktig hele helga er når jeg drar hjem, hjem til oss, jeg har aldri tenkt på mamma og pappas leilighet som hjem, ikke siden jeg flytta ut, hjemme har alltid vært der jeg bor, spesielt med ham, spesielt når det er vårt hjem. Jeg drar til vårt hjem og jeg sier at jeg har gjort en stor feil, jeg sier at jeg har driti meg ut, at jeg angrer, at jeg veit det nå, jeg veit at jeg er forelska i deg, sier jeg.

Hva gjør man når man har gjort en stor feil? Man venter.

Man prøver å vente. Vente på å bli tilgitt, vente på å få tillit, vente på å bli tatt inn i varmen. Man venter lenge nok til at den du har såret begynner å tro på deg, begynner å stole på deg, på at det ikke er et innfall, på at det var den store feilen som var et innfall. Hvordan venter jeg samtidig som jeg må overbevise meg om at det er meg han vil ha? Når vi møtes for en kaffe veit han ikke så mye mer enn dagen før, jeg prøver å tolke ham, skjønne ham, ser etter tegn på hva han vil, hva han mener, hva jeg bør gjøre. Jeg er åpen for at ting kan være annerledes, jeg vil at ting skal være annerledes, jeg vil ikke tilbake til sånn det var, vi har svikta på hver vår måte, men jeg vil tilbake til ham. Når jeg går derfra veit jeg ikke så mye mer jeg heller, jeg får en melding fra ham, «Lundehund på Java», ikke mer, ikke mindre, et lite tegn, kanskje.

Jeg sier nei til å flytte inn i kollektiv, blir værende på sofaen hos mamma og pappa, blir gal av familien min etter omtrent 24 timer, men jeg blir, jeg henter bare noen småting i blant, sier i fra så han kan velge om han vil møte meg, lover meg selv å vente en dag til med å sende en melding, spørre om vi skal gå en tur, ta en kaffe, ta en øl, noe sånt, jeg stjeler syriner og setter dem i en vase når jeg er hjemom, legger en pepsi max i kjøleskapet, håper det ikke er for mye, håper det ikke er for lite, håper på å få komme hjem snart.

 

I say a prayer with every heartbeat; igjen, fortsatt

bb

(Black Venus on Blue Background, Pierre Boncampain / foto)

Er det ham eller meg eller kjærligheten i seg selv, jeg aner ikke, men noe er det som får meg til å kjenne meg som da jeg var liten, 4-5 år, jeg og pappa gikk hjem fra barnehagen sammen, han trilla sykkelen, vi skulle kanskje innom rema, en bærepose på hver side av styret, på vei hjem var det et lavt gjerde, et smalt gjerde av jern, jeg balanserte på det hver eneste dag, selv når vi hadde dårlig tid, når pappa sa: kom igjen, da løp jeg på gjerdet, prøvde å holde balansen, rett før du faller, sånn kroppen din føles da, rett før du faller, det er ikke langt ned, men det gjør ingen forskjell, følelsen er helt lik uansett hvor langt ned det er, rett før du faller, sånn føler jeg meg hele tida.

Selvfølgelig ikke hele tida, det er så lett å skrive hele tida, selvfølgelig ikke hele tida, jeg tenker: faen, hvorfor skriver jeg aldri tekster om hvor mye jeg elsker ham? Hvor forelska jeg er, hvor lett det er, hvor bra han får meg til å føle meg? Hvorfor skriver jeg aldri tekster om at han var den første som fikk meg til å komme, sånn skikkelig, uten mentale sperrer, at jeg har lært så mye nytt av ham, om sex og om kjærlighet, at jeg skjønner hva de snakker om nå, de som snakker så mye om kjærligheten, jeg skjønner konseptet monogami og jeg får ikke panikk av tanken på å aldri være med noen andre enn ham, på at det er oss to, han gjør meg lykkelig, jeg vil alltid vær nær ham, jeg vil aldri dytte ham unna, be ham ta hendene vekk fra kroppen min, jeg vil ha hendene hans på kroppen min, jeg vil ha hånda mi i hånda hans, jeg vil fortelle alle at han er kjæresten min, jeg er så stolt av det, alt er så annerledes, jeg har følelser for ham som jeg aldri har hatt for noen før.

Jeg pleide å være young, wild and free, jeg er fortsatt det, men det er annerledes, det er helt annerledes, jeg prøver å akseptere at jeg skriver i klisjeer, jeg prøver å akseptere alt som ikke er godt, alt som er godt, at det krever arbeid, men ikke for mye arbeid, finne balansen, huske at jeg er flink til dette, det er bare å sette en fot foran den andre, holde armene ut til siden, jeg kommer ikke til å falle, jeg har hånda hans i min.

Teksten og jeg

Jeg
slipper ut
noe i meg
når jeg er med deg
noe i meg
som jeg
ikke kjenner
noe vilt noe sårbart
overlevelsesinstinktet mitt skriker

noen ganger skriver jeg tekster og tekstene sier: du veit hvor dette skal, denne teksten hører bare hjemme et sted, det er en nomade-tekst, du veit jo det, kom igjen, jeg vil jo bare gjøre det jeg er skapt for å gjøre, vil ikke alle det? vil ikke du det?
og jeg sier: du er bare en tekst, det er jeg som har skrevet deg, ikke fortell meg hva jeg skal gjøre, jeg har slutta å skrive nomade-tekster, det ble for nært, for privat, alle veit jo hvem jeg er, eller ikke alle, men folk jeg kjenner kan lese dette, folk jeg kjenner leser dette og jeg tenker at de hemmelighetene jeg vil fortelle dem kan jeg jo si til dem sjæl
og teksten sier: er det ikke du som hele tida maser om at skjønnlitteratur aldri kan være selvbiografisk? at du ikke skriver om deg selv? jeg har i hvertfall noen ganske klare minner av deg som argumenterer hardt for at folk ikke skal omtale andres dikt-jeg som «du», men heller snakket om hva «dikt-jeget vil»
og jeg sier: alt jeg skriver er sant. kødda. men dette er jo det, det veit du jo, alle nomade-tekstene handler om meg, en slags offentlig dagbok, jeg skriver, jeg prøver å skrive, en roman om to jenter og ingen av dem om meg, men nomade-tekstene har alltid vært selvbiografiske, usensurerte, utleverende, alle veit at hun jenta er meg, jeg er dikt-jeget, selv de som ikke veit hva jeg heter veit at det ikke er noen distanse i tekstene mine
og teksten sier: men du veit at jeg har rett. du veit du savner dette.
og jeg sier: kanskje jeg ikke har et så stort eksponeringsbehov lenger. kanskje jeg ikke trenger så mye bekreftelse lenger, så mye anerkjennelse.
og teksten ler.
og teksten sier: kom igjen a.

I say a prayer with every heartbeat

Han spør om jeg tror vi kommer til å bli kjærester snart, jeg sier at jeg tror det, jeg tør ikke skrive om dette noe annet sted, det er litt for lett å finne meg andre steder, men her kan jeg skrive om dette, ikke så mye, bare dette. Bare litt til, jeg har sett ham i løpet av hvert eneste døgn i snart tre uker, jeg holder ham i hånda i dagslys, jeg har brutt alle reglene mine, han sender meg denne sangen, jeg skulle ha «fem år som singel»-fest i sommer, jeg rødmer mer enn jeg pleier, jeg sover for lite, jeg er all in.